jul
18
2011

Reisebrev fra Sibir

6.-11. juli Transibirske jernbanen gjennom ja – Sibir

Mongolere! Hjelp for en gjeng. Unna veg her kommer jeg! Ingen hensyn, kjør på, donger med varer, kasser, bager og poser. For et tempo. Rop og masing.Tempo. Tempo. Jag forbi turistenes kofferter, løper på rekkverket i den smale gangen. Sure som bare det. Hoi hoi. Engstelige turister. Hvor skal vi bo? Mongolerne okkuperer all ledig plass. Vi kan ikke bo med disse menneskene. De er jo helt hensynsløse! Men det skulle vi selvfølgelig. Oddmar og jeg, i kupé med mongolere. Hjelp! Ingen ledig bagasjeplass. 70 cm mellom sengene. Hvordan skal dette gå?

De andre i vår norske klan hadde selvfølgelig ordna seg med egne rom, betalt noen kroner ekstra. Jeg hadde overtalt Oddmar til at det ville gå greit å ikke gjøre det. Hva var sannsynligheten for å komme på kupé med den fulle russeren liksom? Vår russiske guide var tydelig veldig skeptisk til mongolere, og mente at jeg som jente ikke burde bo sammen med dem. Av reiseselskapet fikk vi informasjon om at vi måtte være forsiktig med tingene våre, låse kofferter, ikke oppbevare saker og ting for mongolere, fordi smugling er vanlig – og da kan det bli trøbbel med grensepolitiet. Når de i tillegg oppførte seg på denne måten, var det (til vårt forsvar) ikke så rart vi ble litt engstelig. Vi fikk fort de andres sympati og tilbud om senger og lagringsplass som en nødløsning. Det viste seg å være kun en yngre gutt som skulle bo i vår kupé. En svær gutt med et imponerende tempo på sjauinga og organiseringa. Hvis noen skulle trenge hjelp til feriepakkinga i bagasjerommet på bilen så vet vi hvem som bør kontaktes; Shinee fra Ulanbator.

Shinee viste seg å være en trivelig og harmløs gutt som var på businesstur med hele slekta, fant vi ut med enkle gloser og improvisert tegnspråk. Han fraktet hundeshampo, hundemedisiner og halsbånd til sin dog shop 🙂 Tydeligvis hadde de med seg litt mer enn de hadde lov til gjennom tollen, for det havna noen pappesker oppi taket, og noe plast i madrassene, og 200 medisinesker ble til 100 med dobbelt så mye tabletter i hver eske og så videre. Et imponerende system. På hvert stopp gjennom Sibir var slekta ute på perrongen med siste skrik (!?!) i mote, sko og vesker fra Moskva, og solgte som bare det til russere i de små byene vi passerte. Grensepasseringene gikk smertefritt. Ettersom vi nærmet oss Mongolia kom det på flere unge som sluttet seg til det mongolske reisefølge, og nest siste natta snek de inn to jenter i overkøya på rommet vårt. Det var antakelig studenter på vei hjem til sommerferie. Siste natta bodde det en annen ung gutt der. Mye styr, men artig å komme så nært på disse folka slik man kan gjøre på et tog i en liten kupee.

Reisen med tog gjennom Sibir bestod i benstrekk og snackskjøp på stasjoner, fotografiering av vakker natur og små byer og sjarmerende landsbyer, skravling med resten av reisefølge, mat i den russiske restaurantvogna, yatsi, korttriks, vin, pulverkaffi og knekkebrød i kupeene, sløving, litt lesing, soving og et sosialantropoligisk studie av forretningsreisende mongolere på nærthold. Dagene gikk overraskende fort, og det var et behagelig latmannsliv. Sakte men sikkert ble vi skitnere og skitnere, og falt til ro med det. På strekningen la vi bak oss seks tidssoner, så vi ble rimelig tidsforrvirra etter hvert. Moskva ligger to timer foran oss om sommeren, og Sibir ytterligere en-seks timer foran Moskvatid. Ved ankomst i Mongolia måtte vi stille klokka tilbake en time igjen.

Den russiske restaurantvognen hadde helt ok god mat. Og var ganske billig. Fordi det var få turister på dette toget var det alltid ledig i restauranten. Det var fint å kunne oppholde seg endel her, siden det ikke er noe annet oppholdsrom enn kupeene og den smale gangen i vogna. I restaurantvogna jobbet det tre russiske damer i et aldershierarkisk system i tillegg til kokken; sjefsdama på seksti som hadde kontrollen på finansene og som bosset sine undersotter med jernhånd, men smilte til oss innimellom, ei tilstedeværende serveringsdame på førti, som ikke lot seg kue, og som heller ikke gjorde så mye så det ut til, og den yngste, og mutte serveringsjenta med lang pannelugg som aldri smilte og som alltid surret med bestillingene. Ingen kunne engelsk, og vi kunne ikke russisk. Menyene hadde heldigvis engelsk oversettelse, men vi fikk gjerne kylling selvom vi hadde bestilt oksekjøtt. For en gjeng 🙂 De ble heldigvis vant til oss etterhvert og vi til dem, så det var god stemning.

Toget forøvrig var mongolsk og hadde mongolsk personale. I vår vogn jobbet det to damer som kjente godt til Shinee og slekta hans. De passet godt på oss turister, og tillot ikke at det mongolske reisefølge prøvde seg på lagring i turistenes lugarer. Men tydeligvis hadde de vært oppe i taket i den ene lugaren til noen i vårt reisefølge allerede i Moskva, for rett før grensen var de inne og hentet ut tjue ti liters dunker med øl fra ei luke i taket som de fordelte rundt i sine egne lugarer. Heldigvis før grensen!

Den norske gruppen bestod i en gjeng på 24 stk, mest femti-seksti åringer, et søskenpar i tjueåra, en familie med to barn og et par i trettiåra i tillegg til oss. Mye nordlendinger, så det var god stemning, og vi følte oss hjemme 🙂 Oddmar ble kåret til verdens kuleste av de to barna, noe som vel ikke overrasker dere «Han er så god i yatsi, også kan han så mye».

Den transibirske jernbanen ble påbegynt i 1891. På det meste jobbet 100 000 mann med byggingen; russiske ingeniører, italienske steinhoggere, lokale bønder, kinesiske kulierog forviste straffanger. 375 000 tonn jernbaneskinner gikk med til byggingen. Etter tretten år, og etter mange utfordringer underveis med materialer, konstruksjoner, geografi og klima, sto banen ferdig i 1904. Da var den øst-kinesiske jernbanen rundt Mongolia også ferdigbygd. Avstanden fra Moskva til Beijing er 7622 km. Toget har antagelig en gjennomsnittsfart på seksti km/t. Reisen uten stopp tar en uke.

Sibir utgjør et enormt område. En tredjedel av Asias areal ligger i Sibir. Befolkningen i Sibir har nådd ca 30 millioner og en omfattende industrialisering har funnet sted. De sørlige områdene der jernbanen går gjennom, er frodig og ligner faktisk endel på indre områder i Norge. Mye bjørketrær og blomsterenger med geitrams. Fra overkøya i kupeen kunne jeg våkne grytidlig den fjerde dagen å skue ut på Bajkalsjøen øst for Irkutsk. Knall blå himmel og sol. Vi hadde faktisk fint vær hele turen. Toget kjørte langs sjøen i flere timer. Innsjøen har en femtedel av alt ferskvann i verden, som ikke er is. Helt utrolig. Det hadde vært fint å lagt inn et stopp her. Tips til de som eventuelt vi ta turen en gang.

Men når det er sagt var det en veldig flott opplevelse å være i Ulaanbaatar i Mongolia under nasjonaldagen Naadaam den 11. juli, og det kan være vanskelig å time akkurat det med ekstra stopp underveis. Men alt er sikkert mulig med litt god planlegging. Den transibirske jernbanen fra Moskva til Ulanbatar var en artig og annerledes opplevelse. Det kan være ganske langdrygt, og det er lite variasjon i landskap før man kommer til Baijkalsjøen og til Mongolia. Men godt reisefølge, en god dose tolmodighet og sansen for å nyte inntrykk som farer forbi, kombinert med ferielatskap, gjør det til en fin fin tur.

Written by Maren Stanghov Thorstensen in: Nyhende | Stikkord: , , , ,

4 Comments

  • …har alltid visst at Oddmar er god i Yatzy! Takk for flotte reisebrev, Maren. Dette er spennande lesing!

    Comment | 18. juli 2011
  • Vi syns de tøffe! Eg og Peter syns det hørtes skummelt ut med «skurke-mongolere» som Peter kallar dei….

    Comment | 18. juli 2011
  • Anne Betty Sødal

    Vi håper at skurkemongolerne ikke forstår hvor smart onkel er, for da kommer han ikke hjem igjen. Men vi fikk mange gode tips til smuglerruta over Storlien. Hilsen meg og Tobias

    Comment | 18. juli 2011
  • Sveinung Øystein Eiksund

    Fantastiske reisebrev!

    Comment | 20. juli 2011

RSS feed for comments on this post.

Sorry, the comment form is closed at this time.

Powered by WordPress. Theme: TheBuckmaker