jul
18
2011

Reisebrev fra Mongolia

Mongolia 11.-14.juli

Ahh! Spa avdeling med dusj på hotellet. Helt fantastisk etter nesten en uke uten dusj. Ankomst Ulaanbaatar tidlig om morgenen den 11. juli. Det er første dagen i Nadaam (mongolsk for «leker») feiringen, nasjonaldag og spektakulær åpningssermoni på den nasjonale stadioen.

Hvert år markeres Mongolias frigjøring fra Kina (1921) med en seremoni i hovedstaden med tradisjonelle konkurranser som bueskytting, ridning og bryting. Festlighetene starter med en åpningssermoni som åpnes av presidenten. Seremonien er godt besøkt av befolkningen. Ansvar for arrangementet går på rundgang blant Mongolias kjendiser, og flaks for oss var det i år en danser som stod for regien. Det var enormt mye folk involvert i flotte danser og bevegelsesakter. Barn i flagrende, fargerike kostymer, gutter og menn i gamle militære kostymer som stormet frem og dannet synkrone rekker og formasjoner, svært orkester med barn i tradisjonelle drakter som spilte med bue på mongolsk strenginstrument med kun to strenger. Hærførere på hest, sangere og folkedans. Utrolig mye flotte nasjonaldrakter, farger, musikk og militær patriotisme, og selvfølgelig Gingghis Khaan kopien himself. HURRAH! – Er faktisk opprinnelig et mongolsk ord, og betyr «fremmad». Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn. Ulaanbaatar betyr rød helt.

Ulaanbaatar er en salig miks av fattig og tradisjonelt på den ene siden, og moderne og nyrikt på den andre siden. Byen er kaotisk bygningsmessig, og trafikken er et kaos uten like. Der det ikke er etablert veg, kjører mongolerne forbi på utsiden av vegen i sine splitter nye landcruisere. På det verste var det sikkert fire uofisielle kjørefelt på siden av det som faktisk utgjorde vegen. Ære være bussjåføren vår for at vi kom oss trygt frem overalt.

Mongolia er i areal ca fire ganger så stort som Norge. Landet er svært tynt befolket. Mongolia har om lag tre millioner innbyggere, og over havlvparten bor i byer og tettsteder, mens resten bor på slettelandet i faste bosetninger. De driver i hovedsak med husdyravl, men en del er nomader, som var deres opprinnelige levesett. Ca en million av den mongolske befolkningen bor i Ulaanbaatar. Her bor 70 % av innbyggerne fremdeles i Gér, det tradisjonelle runde hvite teltet som ligner litt på et stort militærtelt, men som kan romme møblement til en hel familie. Géren tåler storm og kulde, og har vært brukt av mongolerne i tusener av år. Ordet gér betyr også «hjem». De nye leilighetene som bygges i byen er for kostbare for den jevne mongoler per i dag.

Vi reiste ut til Terelj nasjonalpark, til en flott beliggende Gércamp Munkhjin hvor vi overnattet i to netter. Gérerene var utstyrt med fire senger i sterke farger – nesten som våre rosemalte brisker – et lite bord og tre krakker i samme stil, dekorert tak, vegger og dør, og med vedovn i midten. Kjempekoselig. Det mongolske landskapet vi fikk oppleve i nasjonalparken var utrolig vakkert. Gronne sletter, åser, masse ville bloster og røde små fjell omkranset campen. Det var et behagelig sommerklima, omtrent som norsk sommertemperatur på sitt beste. Utrolig befriende å gå turer i landskapet omkring, og veldig fristende å legge ut på et gér til gér tur over flere dager. Det anbefales for de som vil ta turen hit en gang. Det er også mulig å gjøre en slik tur med hest.

Hest er et mye benyttet dyr i Mongolia. På slettelandet er det transportmiddelet for barn fra svært tidlig alder. Under Nadaam feiringen reiste vi ut til et område der det ble arrangert et hesteløp for barn. Det var ikke slik vi kjenner det, å bli leid ridende på en ponni i en sirkel, det var et 2, 5 mil langt hesteløp for barn fra fem-tretten år i et forrykende tempo over slettene. Røyken stod i horisonten da vi skimtet de første rytterne. Fasinerende!

Det var kjempestemning ute på slettene under hesteløpet. Mange, mange hadde kjørt ut hit, campet med familiene sine, og barna fløy fargerike drager mot lettskyet himmel. Det var som et lite glimt fra boka «drageløperen», selv om den beskriver en helt annen kultur i et helt annet land. Idyll. Og sykt mye gresshopper. På grensen til landeplagefeeling, men mest artig.

Da vi skulle opp på hesteryggen på de mongolske slettende var vi tilbake på ponnistadiet igjen… Oddmar hadde sin første ridetur noengang, og var storfornøyd med å få tusle rundt med hesten på egenhånd. Jeg kunne imidlertid gjerne ha fått justert stigbøylene til litt under haka, og prøvd meg uten en ti år gammel mongolsk jente gående ved siden av…Ponnifeeling. Men er man fersking blant proffer, så er man jo det.

Mongolia frister til gjentakelse. Det var helt utrolig fint, og veldig annerledes.

Written by Maren Stanghov Thorstensen in: Nyhende | Stikkord: , , ,

3 Comments

  • Olav Joakim Eiksund

    Verkeleg spennande og interessant.

    Comment | 18. juli 2011
  • Trur vi også hadde måtta satse på ponnifeeling…

    Comment | 18. juli 2011
  • Anne Betty Sødal

    Dette høres veldig eksotisk ut. Fikk dere prøve den mongolske fela med to strenger? Hørtes vel ut som en ganske vanlig bratsj eller? >:-)

    Comment | 18. juli 2011

RSS feed for comments on this post.

Sorry, the comment form is closed at this time.

Powered by WordPress. Theme: TheBuckmaker